Sør i Våssås

Referat fra «Bli kjent i bygda di»- tur, mandag 25.mai, 2. pinsedag.

Turen ble i år lagt til Vassås og nærmere bestemt til roden for historielagets kulturminneregistrering sør i Vassås, med utgangspunkt Søndre Berg. Vidar Thormodsrud og Dag Aasgård har vært ansvarlige for registreringen av kulturminner her, og de var også ledere for årets pinsetur.

54 tobeinte deltagere samt noen firbeinte deltok. Et fint pinsevær bidro til god stemning på turen som varte til godt ut på ettermiddagen.

Området vi ruslet igjennom hadde 200 år tilbake mye virksomhet og mye mer bosetning enn de fleste kjente til fra tidligere. Vidar Thormodsrud, lommekjent i området før han tok fatt på registreringen av kulturminner, ble mye mer kjent etter inngående studier i marka. Selv grunneier ble overrasket over hva som er kartlagt etter registrering i roden.

Rett ved der vandringen startet opp, ble husmannsplassen Janseløkka påvist. Rester etter mur og kjeller vitnet om tidligere bosetting. Her bodde Jansen, en såkalt bygdeoriginal. Vi fortsatt oppover Jansebakken, den gamle veien opp til Aasgården. Aasgården er en liten grend med flere små gårder. Her lå det tidligere en demning og nede ved Vassåsveien er det registrert rester av ei kvern.

Vel forbi Aasgården passerte vi en plass som heter Hella. Den gamle veien til Vivestad gikk parallelt, og den tidligere så viktige ferdselsåren var fremdeles godt synlig i terrenget.

Typisk for hele området er den store forekomsten av kullmiler og de fleste er registrert. Følget stoppet ved et større felt med mange godt synlige kullmiler, og de to turlederne fortalte om virksomheten som ble drevet her fra slutten av 1600-tallet og over en tohundreårsperiode.

Alle gårder i området ble pålagt å brenne kull til Eidsfos Verk. Brenninga foregikk på høsten. Tømmer ble stablet i reis og mila skulle ulme i tre uker. Det skulle ikke brenne for fort, og to menn måtte passe på, natt og dag slik at det gikk riktig for seg. Arbeidet var risikofylt og farlig og kullosforgiftning var ikke uvanlig. I denne perioden ble skogene i Hof og i omliggende kommuner hugget kraftig ned og det er registrert hundrevis av kullmiler i området.

Neste stopp var en hustuft kalt Narvestadtomta. Boplassen lå under gården Aasgården. Her hadde det vært bosetting og dyrking av jorda fram til ca1870 iflg. Hof bygdebok.

I området rundt Plankeåsen seter var det også synlige rester etter kullbrenning over et større område. Grunneier her er Hedda Goverud Holm. Et passende sted for kafferast og en hyggelig prat var det også.

Videre vandring brakte oss over til nabokommunen Re og Langlihula, et populært mål for turgåere i området. Geologien ved hula er interessant, med store forekomster av rombeporfyr, en omdannet bergart. Denne bergarten finnes bare i Oslofeltet, i Øst- Afrika og i Antarktis. Mange våningshus i området har solide grunnmurer av denne bergarten, og steinblokkene er hentet fra nærliggende skogområder.

Fra Langlihula tok vi inn på hovedveien mot Tønsberg via Fon.

Krokstiggrinda markerte grensa mellom Hof og Re. Ved ei tydelig oppbygd steinrøys i terrenget gjorde følget nok et stopp. Etter sigende ble en kremmer ranet og drept på dette stedet, og siden måtte alle veifarende legge en stein i røysa som beskyttelse mot det onde.

Videre passerte vi en demning, godt synlig i terrenget. Denne ga i sin tid vann til ei sag og ei kvern som lå nedenfor demningen. Sag og kvern hadde flere eiere, men området tilhørte Nordre Berg, også kalt Øvre Berg. Ifølge Hof Bygdebok var saga i bruk fram til 1904. Plassen Sagstua var bebodd til ca. 1860. Sjuestua, i bruk fram til 1934 var en annen plass i området. Vi gikk så videre over Ådalsbekken og fram til veien som gikk til Vivestad (over Rønningæne). Vi kom så fram til gamle tufter som var rester etter Hartvigstua og Bergplassen, som Kristine Bergan mente bare blei kalt Plassen. Disse husmannsplassene ligger rett opp for Mellom Berg (i øst). Hartvigstua var bebodd fram til 1870 årene. På begge plassene er det synlig rester av grunnmurer i dag.

Våre turledere, Vidar og Dag hadde til sammen et utall av historier på lager og de påviste hele tiden underveis spor og rester etter hustufter og boplasser de hadde registrert. De hadde begge to forberedt seg godt og turen i deres rode ble slik både en oppdagelsestur og en kulturtur av de sjeldne.

Referent: A.K. Høstmælingen